40 års krise?

Ok, godtfolk, nå må jeg bare lufte noen tanker her. Jeg skal prøve å gjøre det på en saklig og god måte, men må innrømme at årsaken til at jeg tar opp temaet er at jeg er blitt smått provosert av fæle kommentarer en annen blogger har fått for sine blogg/Youtube- innlegg/videoer. Fordi hun er opptatt av vesker, tar botox og pleier neglene sine skal hun visst i følge sladderen være i en slags 40 årskrise. Som om dette er alt hun foretar seg i livet fordi det er dette hun liker å blogge/lage videoer om! 

Dette fikk meg ikke bare til å irritere meg over at folk kan skrive så stygge ting til en annen person (både på bloggen hennes, men også på egne sladre- forum) men fikk meg også til å tenke på hva det betyr å ha "40-års krise"? Finnes den? Er det noe generelt man kan si kjennetegner oss i denne alderen? 


Skal man helst gjemme seg bort den dagen man fyller 40?

Etter å ha fylt 40 selv (i fjor) tar jeg noen av disse kommentarene ganske så personlig, jeg er nemlig også interessert i sminke og neglelakk og har skjønnhetsrutiner (tar ikke botox, men det er en annen debatt) for å holde meg sånn noenlunde greit, jeg liker å skrive (på blant annet bloggen) og har lyst til å starte Youtube- kanal en dag. Og da begynte tankene å surre litt rundt akkurat dette. Hvordan det er å være 40 i dag, hvordan samfunnet ser ut til å føle at de har en slags rett til å putte oss i en bås. Etter 40 er det fritt fram. Å rakke ned på, å mobbe. 40 åringer skal være slik og sånn. Så er "40 årskrise" noe vi selv faktisk har/føler på eller er det noe folk utenfor definerer oss inn i? "Se på han i den nye bilen, det må være 40-årskrisa" eller "se som hun steller seg, farger håret, falske negler...nei, det må være 40-årskrisa som har tatt henne"... Det får meg til å undre. Jeg gjør også litt mer crazy ting nå som jeg ikke hadde vurdert som 25-åring.

Jeg har masse (små og) store drømmer fortsatt; jeg har lyst til å skrive bok, male bilder, starte Youtubekanal, lære meg et nytt språk, få feriehus på den engelske landsbygda, gjøre gode gjerninger and the list goes on. MEN når det er sagt har jeg hatt de fleste av disse planene/drømmene i mange år. Og kan det ikke være nettopp slik med de aller fleste 40 something'ers? At vi ikke bare føler litt på å (snart) være middelaldrende, men også faktisk på dette tidspunktet har både bedre selvtillit, kanskje mer egentid (særlig de som starter litt før med barn enn undertegnede og har fått barn som klarer seg litt selv) og bedre økonomi til å gjennomføre de tingene man aldri gjorde som yngre? Da vi var yngre var vi kanskje for hemmet av hva alle andre tenkte om oss til å sette igang med prosjekter som gjorde at vi skilte oss ut? Så kanskje vi bare gutser på nå som vi er 40? Fordi vi KAN, fordi vi VIL, fordi vi ØNSKER det? Ikke fordi vi har et firetall først i alderen vår.

Så er det kanskje mer riktig å kalle det 40års kallet? Eller 40års realiseringen? Ikke vet jeg, det kan være at noen har 40års krise og virkelig begynner å gjøre "crazy ting" man aldri hadde tenkt i sine villeste fantasier at man ønsket å gjøre, men mer sannsynlig er det at man først nå har guts og mulighet til å gjøre de tingene man virkelig ønsker å gjøre, være den personen man EGENTLIG er. 


Live, love, dance, sing...DU er den eneste som kan leve DITT liv :)
 

Det er fryktelig mange ting vi som 40-åringer ikke "får lov" til lengre nettopp fordi vi nå er 40-åringer. Det er uskrevne (og skrevne- i ukebladene) regler for hva vi ikke lengre kan ikle oss, hva vi bør si og tenke og være opptatt av.  Etter å ha skumlest gjennom toppbloggernes temaer på blogg.no i gruppen 40+ vil jeg faktisk gå så langt som til å si at det virker som om det vi 40-åringer, i følge samfunnet, bør være opptatt av begrenser seg til et snevert utvalg interesser: politikk (og da såklart bare det politisk korrekte; venstrevendt politikk, ellers bør du la være), strikking/brodering, hagearbeid, mat eller helse. Ispedd en og annen blogg fra en treningsglad 45 åring, kanskje et par uvanlige hobbyer og noen som forteller om mote for oss over 40. En kort liste med andre ord. 

Så da lurer jeg på; har alle som IKKE liker å stelle i hagen (eller har en hage, hallo, jepp, det finnes folk over 40 som bor i leilighet- imagine that (ironi altså) ), som verken baker, lager mat, strikker, hekler og som heller ikke er spesielt opptatt av politikk (og i hvert fall ikke av å fremme sitt syn i offentligheten) en 40 årskrise? 

For hvis man styler seg opp, farger håret, er kreativ og har drømmer og håp, interesserer seg for (og kanskje til og med viser frem) sminke og vesker, og gjør litt girly ting, så har man etter sigende en 40 årskrise.

Hva om man faktisk bare ønsker å leve sitt liv, være glad og lykkelig prøve å se bra ut så lenge som mulig? Kan det være en mulighet? Kan det være at man ikke har panikk for å bli gammel, men at man faktisk ER genuint opptatt av vesker og klær og sminke og moro, som man var som 25-åring, ikke fordi man er blitt eldre, men nettopp fordi man ikke FØLER seg så mye eldre. For newsflash til dere under 25 som tror at life as you know it er over ved 30: du FØLER deg faktisk ikke så mye annerledes som 40åring. Du er fortsatt deg. Du er fortsatt den samme. Litt mer erfaren, forhåpentligvis klokere. Men du har mye av de samme verdiene, de samme interessene. Du slutter ikke å like Gossip girl den dagen du fyller 26, du slutter ikke å bruke sminke den dagen du fyller 30, og du setter deg ikke ned i godstolen med grått hår og varmeflaske og på magisk vis begynner å strikke den dagen du fyller 40.

Var du ikke interessert i å strikke da du var 35, vil du mest sannsynlig ikke syns det er toppen av lykke når du er 45 heller. Det er klart, noen endrer hobbyer, tilpasser seg gjennom livet, det er naturlig å ville lære seg nye ting, kanskje vil du lære deg å hekle når du er 50, fordi du skal hekle dåpskjole til fremtidige barnebarn eller har lyst til endelig å ytre deg om beplantningen i gågaten og avfallssorteringen i kommunen fordi du nå endelig våger og føler du har pondus  nok til å bli tatt på alvor av lokalpolitikerne. Men alle disse tingene er ofte ting som har ligget der i oss. Ofte er interessen der, men vi tar kanskje ikke tak i det før senere. Og den kan utvikle seg med oss gjennom årene. Visjonen om hva man ønsker seg her i livet kan være klarere ved førti, enn når man er tjuefem og livet overvelder en.


The world is your oyster- enten du er 25 eller 45! Lev DITT liv, din lidenskap og dine drømmer er mer enn bra nok :)
 

Siden min indre rosa bling- prinsesse absolutt lever i beste velgående og min sminkelidenskap så absolutt er intakt etter fylte 40, og jeg ikke har noen planer om å vie meg til hagearbeid og strikkeprosjekter, og jeg har masse store planer og drømmer, og fortsatt liker å PRØVE (med vekt på 'prøve' hehe) å se ung ut, vil kanskje noen riste litt på hodet og tenke; bør man ikke i det minste være mer ansvarlig som 40-åring når man kanskje har familie og hus og hage å ta vare på? Jo, såklart! Man kan jo være ansvarlig selv om man liker å gjøre barnslige ting. Man TRENGER å være litt barnslig av og til for å ha energi og interesse til å håndtere den litt mer grå ansvarlige hverdagen. Datteren min, for eksempel, elsker at jeg setter meg ned sammen med henne og maler og klistrer med klistremerker og vi lakkerer neglene våre sammen. Hun leker med sminken min og spør meg hva jeg bruker ditt og datt til. 

Faktisk syns jeg det er ENDA viktigere enn før å beholde sin indre prinsesse (eller indre drømmer eller indre byggmester eller hva du nå var lidenskapelig opptatt av da du var yngre) når man blir 40 år og voksen, nettopp fordi man har en del plikter, og dermed virkelig trenger balanse i livet. Man trenger litt egentid. Ikke miste seg selv oppi alt som er rett og riktig, plikter og stress og mas, og ikke minst, politisk korrekthet. Hvis mye av livet er plikt og tøft og ganske grått til tider, er det ikke nettopp DA man trenger å finne igjen sitt indre barn, sin indre glede? Har man ikke mer å gi hvis man er lykkelig med "fullt batteri"? Kan man ikke drive familien på en bedre måte da?


You do you! Vær den beste utgaven av den DU er! 

Så avslutningsvis vil jeg spørre; HVIS denne "40 årskrisen" finnes, er den nødvendigvis et onde? Kan den ikke være en positiv ting i hverdagen? HVorfor skal vi alle falle inn i samme mal når vi er 40? Strikke, luke og lage kaker? Være grå og gli inn i mengden? Hvorfor skal vi plutselig være EN monogam gruppe vi som har fylt 40, når man hyller individualitet og kreativitet, grundervirksomhet og innovatører når vi er 25? Man blir ikke plutselig en helt annen person når man fyller 40. Om noe blir man kanskje mer den personen man var MENT å være da man var 20, fordi man har erfaring og selvtillit, og mer pondus og driv til å sette igang med de prosjektene man kanskje alltid hadde lyst til å gjøre, men aldri turde eller tok seg tid til. 

Så neste gang du ser en sminket 40 something dame i rosa rysjebluse på Youtube som snakker om vesker og sminke, så si GO GIRL, der har vi ei tøff dame som vet å ta vare på seg selv- innerst til ytterst, og som våger å være den hun er, og sikkert har masse gode råd og tips å gi til de som er yngre, og ikke riste på hodet når nabofyren har fått seg ny muskelbåt, gratuler ham og si at han sikkert har fortjent den. Endelig kan han ha råd til å kjøpe seg den båten han hadde så lyst på. 

Heldigvis vil man ofte også gro litt tykkere hud når man blir eldre, så stygge kommentarer preller litt lettere av enn da man var yngre, men vil likevel si til dere som skriver stygge kommentarer til andre: tenk deg om en ekstra gang; hva får du ut av det? Hva gir det deg av glede og nytte i livet ditt? Og hva gir DEG rett til å dømme andre? Er du perfekt selv? Å skrive stygt om andre sier faktisk mye mer om deg enn om personen du skriver stygt om. Du gir ikke noe godt til verden ved å rakke ned på andre, bruk istedet tiden og energien din på noe DU har lyst til å gjøre i livet ditt; er det noe du drømmer om? Å skrive bok? Starte business? Få ny stil? Hjelpe en organisasjon? Bygge på huset? Melde deg inn i et parti? Skaffe hund?  Hva som helst, du lever bare en gang, følg drømmene dine, din indre stemme! Og husk; alder er bare et tall. Det vil du forstå når DU blir 40 ;) 

#40årskrise #førtioghappy #barnsligglede #kreativitet #førtiårskallet #førtiårskrise #40årskallet #happyinyourfortys

5 kommentarer

tanketromling

10.07.2016 kl.10:34

Så bra at du har tenkt å gjøre noe positivt og spennende ut av førtiårskrisen din. For meg så er førtiårskrisen kvinnens mulighet til endelig å leve sitt "andre liv". Nå er hun fri fra biologiske forpliktelser og kan rocke på. Stå på du! :)

lykkemisjonen

10.07.2016 kl.13:36

tanketromling: takk for fin kommentar:) Hehe, føler vel ikke at jeg har noen 40-årkrise, bare at jeg nå har litt bedre selvtillit nå til å gjøre alt jeg egentlig alltid har lyst til å gjøre. Dessuten fikk jeg ME da jeg var 31, så føler vel at 30-årene mine forsvant i en tåke og at jeg egentlig dermed ikke er eldre enn 31 nå;)

lisarorvik

10.07.2016 kl.11:36

Så spennende innlegg :) (Har forresten ukens blogg konkurranse på min blogg nå, bli gjerne med)

lykkemisjonen

10.07.2016 kl.13:32

lisarorvik: tusen takk for hyggelig kommentar:) Så spennende, skal sjekke den ut!:)

Ine

15.07.2016 kl.14:02

20, 40, 60 eller 80 år; kriser er kriser. Men man bør ikke sette merkelapper på medmennesker!

lykkemisjonen

21.07.2016 kl.23:11

Ine: enig. Å sette slike merkelapper på andre er samtidig å sette merkelapp på seg selv som mobber/bedreviter/lite empatisk.

Skriv en ny kommentar

lykkemisjonen

lykkemisjonen

41, Oslo

Tusen takk til alle som svinger innom bloggen min! Jeg er ei jente som har mye på hjertet, og som ønsker å dele livets små gleder med alle som vil høre. Jeg har lidenskap for skriving og litteratur, kreativitet i alle dens former, mote, skjønnhet, sunt kosthold og naturlige kroppsprodukter. Jeg er spesielt glad i våren, vannmelon, elefanter, tivoli og sjokolade, og har en forkjærlighet for romantiske filmer, 50/60-tallsmusikk, blomstrete kjoler, den engelske landsbygda, svensk iskrem og glade mennesker. Jeg har en svakhet for alt rosa og glitrende, neglelakker, grand prix, notisbøker og skjerf. Og elsker mine tre vakre stjerner; datteren min, ektemannen min og min lille chihuahuajente <3 Jeg liker å smile og le, og tror at en god latter virkelig forlenger livet og at glede er smittsomt:) Men først og fremst og viktigst av alt, tror jeg på Gud og Hans uforbeholdne kjærlighet til oss mennesker:)

Kategorier

Arkiv

hits