Om å virke frisk

En utfordring med å ha ME (annet enn the obvious) er å forholde seg til andres tanker om din ME. Jeg skal innrømme at jeg møtte meg selv i døra da jeg selv fikk ME og måtte tilpasse hverdagen min etter den; før tenkte jeg mitt om de som var uføretrygdet eller langtidssykmeldt og som likevel virket å leve som alle andre; de handlet og gikk turer, dro kanskje til og med på fest, de smilte og lo, solte seg på verandaen, drakk vin, malte huset, gikk i fine klær, sminket seg, osv. Virket rett og slett friske og oppegående. 


Selv om alt kan se ut som solskinn og glede, er det ikke alltid slik det føles.


Men visste jeg vel noe som helst om hvordan de EGENTLIG hadde det? Lite visste jeg om hva de gjorde resten av dagen, alle de timene de kanskje lå og hvilte i senga etter dagens handletur eller slet med hodepine eller andre smerter etter litt sosialt samvær. Visste jeg hva de gjorde dagen etter? Om de var i særlig form til å komme seg opp av senga da? Og visste jeg hvor mye det hadde kostet dem å komme seg ut av døra den dagen? Visste jeg om de måtte leve på restriktive dietter eller kanskje ta masse piller mot diverse plager? Visste jeg rett og slett noe som helst om hvordan livet deres artet seg? Annet enn den bittelille brøkdelen jeg så?

Nei. Svaret er at jeg så kun den lille biten av livet deres som vistes i offentligheten. Jeg så at de malte huset. At de handlet på butikken. Og at de smilte. Virket friske. VIRKET friske, det er nettopp det. Ofte når man har en slik tilstand vil man fremstille seg litt bedre enn man er, man mobiliserer for å være blid og hyggelig. På tross av at man egentlig er sliten. Og da virker man frisk. På tross av smerter og plager, på tross av utmattethet.

For hvem vet hvordan en person EGENTLIG har det? Ellers, utenom de få timene eller minuttene man omgås med ham eller observerer ham- og drar sine slutninger? 

Han kan da jobbe når han orker å gå tur i skogen...

Hun ser da så frisk ut at hun kan da jobbe LITT?!

Når han klarer å male huset, kan han vel sitte på kontoret noen timer?

Når hun klarer å sitte på PC, kan hun vel ta i et tak i butikken også?

Jeg tror mange av oss har tenkt slike tanker, kanskje sier vi det også, i smug til andre- som har tenkt akkurat det samme. 

Og SÅ feil kan man altså ta. Å dømme et annet menneske utifra kun korte deler av dennes liv, utifra noen få ord denne personen sier, eller noe han eller hun gjør, uten å VITE hvordan denne personen egentlig har det, det er ikke bare galt, men er urettferdig overfor denne personen. Det kan være sårende.

En ting har jeg lært nå, etter at jeg fikk ME for 9 år siden, er at man skal være forsiktig med å dømme et annet menneske. Man har ikke vært i deres sko. Man har ikke vært i deres kropp. I deres opplevelser. Man har ingen som helst kunnskap om hvordan denne personens hverdag EGENTLIG arter seg.

Å gå på butikken er ikke ensbetydende med å være frisk. Mat må man ha, og man mobiliserer gjerne det man har for å klare denne dagens store oppgave. Og føler at  man har oppnådd noe den dagen. Før man sovner på sofaen, etter at all energien gikk til å gjennomføre dette "prosjektet". 

Eller man velger å dra på kafé med en venninne (når man endelig av og til orker og klarer å være litt sosial) selv om man vet at man må lide for "utskeielsen" senere på dagen.

Og når man går en lang tur i skogen ser folk at du "trimmer", og tenker at du må da være i knallform. Mens en selv kjenner på slitenheten allerede etter få meter og VET der og da at en ikke kan legge store planer for neste dag, da den dagen med overveiende stor sannsynlighet vil måtte brukes til å restituere seg i senga eller på sofaen. 


Noen ganger er en tur ut i Guds frie natur akkurat det man trenger

Det er mange ting man kan klare med ME. Men til en pris. Man må betale. Det kan koste en dyrt å prøve å gjøre helt "vanlige" ting. Av og til koster det kanskje en ekstra dag eller uke husbundet. Eller for noen innebærer det timer eller dager med smerter. Energi tatt ut av (den svært begrensede) kontoen må settes inn igjen på et vis. Man må lade opp igjen før man kan begi seg ut på noe nytt. Man har ikke, som friske personer, nærmest ubegrenset med energi. 

Men denne "ladingen" er det kun de nærmeste som er vitne til. Svært få vet at du ligger i senga med ørepropper, ute av stand til å gå opp for å dusje eller spise middag etter at du var på kjøpesenteret. De så bare den "kvikke" delen av deg. Den som smilte og lo og pratet, og kanskje handlet seg et par nye plagg. Og så ut til å more seg. For en stakket stund. Fordi du ønsker å gjøre noe koselig, noe moro, noe sosialt. En sjelden gang. 

Det kan virkelig være en stor belastning å vite at det er folk rundt som faktisk tenker slik om deg. At du er frisk nok til å jobbe. Når du selv vet at sannheten er en annen. Mennesker som ikke kjenner deg godt vet ikke hvor mye det koster deg å være sosial, å gå tur, å handle på butikken. Å gjøre vanlige, hverdagslige ting. De vet ikke hva du betaler. Det er vrient å få forklart at du bare forsøker å LEVE så godt du kan, gjøre det beste ut av det du har. Man kan jo ikke bare stenge seg inne. Man kan ikke late som man er usynlig selv om man har ME. Man må ut døra de gangene man orker. Kanskje bare for å få frisk luft. Eller for å gjøre noen nødvendigheter som å handle.

Eller for bare å ikke bli gal. 


Har man ikke få lov til å være ute og kose seg hvis man har en såkalt "kronisk" diagnose? 

Selv om man av og til orker å rusle en liten tur eller gå på kafe med en venninne, så betyr ikke det at man kan jobbe. Å jobbe er noe HELT annet. På jobb må man være "på", man må produsere, man må tilpasse seg tider og rutiner, omgås andre mennesker, tåle støy og stress. Med ME er dette ofte direkte skadelig. Og forutsatt at du nå i det hele tatt kunnet jobbe bittelitt, hvor i all verden finner du den jobben der du kan ta alt i ditt eget tempo, der det er stille og rolig, der det ikke er noe stress eller press, der det ikke spiller noen rolle om du er litt surrete i hodet de fleste dager og der du kan komme og gå som du vil? Der du har ditt eget hvilerom så du kan ta pauser når du ønsker og mennesker snakker til deg med lave stemmer?

Med ME klarer man ikke å anstrenge seg over særlig lang tid ad gangen. Og har du først anstrengt deg (det hender man MÅ) trenger man å hvile. Ofte trenger man å sove, og man må ha det stille og rolig rundt seg. Å ha ME innebærer å måtte få ta ting i eget tempo. Energiøkonomisere. Lære å tolke kroppens signaler. Dette kan man langt ifra gjøre i en jobb. 

Så hva vil jeg egentlig med dette innlegget? Med dette hjertesukket? Jeg ser at innlegget kan virke litt hardt og alvorlig. Og det er ikke meningen å virke streng og belærende. Og det er heller ikke meningen å klage. Men dette ligger mitt hjerte så nært. Jeg vet at mange med ME har erfart dette, og syns det er tungt, og selv om jeg personlig ikke har hatt folk som har sagt noe direkte  til meg, har jeg skjønt at mange har tenkt sitt. At de har tenkt at jeg kunne jobbet. At jeg ser frisk ut. Og det er så vondt å kjenne på slike følelser, å vite at noen faktisk tenker slik. Og jeg vet at det er mange andre med ME som har det på samme måte. Vi vil så gjerne få forklare, fortelle, vise....at vi later ikke som. Vi er faktisk ute av stand til å jobbe nå. De som kjenner oss vet. De skjønner. De har sett. De vet hvordan vi EGENTLIG har det.

Men til deg som ikke kjenner oss, men som dømmer oss; tenk deg om før du feller dommen, vi har det mest sannsynlig ikke slik du tror!


Veien er ikke alltid like lett å gå, selv om det kan se slik ut

Selv har jeg nå lært hvor viktig det er å ikke dømme andre. Vi har ikke vært i deres sko! Til dere som har ME og føler på denne fordømmingen indirekte eller direkte fra andre mennesker; dere vet selv hvordan dere har det, så ikke ha dårlig samvittighet! Prøv å ikke bruk den lille energien dere har på å bry dere om hva andre tenker. Så lenge DU vet sannheten! 

Vi prøver jo bare å gjøre det beste ut av den tilværelsen vi har blitt gitt (og faktisk ikke valgt selv) akkurat nå. Vi ønsker bare å LEVE livet vårt så godt vi kan- på den måten det lar seg gjøre.  

Så til dere som er friske og raske (og jobber); værså snill å ikke dømme! Vær lykkelig for at du er frisk, og kan jobbe! Bruk ikke energien din på å dømme andre. Bruk den på å leve det livet du ønsker å leve. Og vær takknemlig for den gode helsa di! 

#ME #godhelse #ikkedømmeandre #jobb #frisk #takknemlighet #friskogrask #levelivet #energi #energiøkonomisering #friskhet #levemedME

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

lykkemisjonen

lykkemisjonen

39, Oslo

Tusen takk til alle som svinger innom bloggen min! Jeg er ei jente som har mye på hjertet, og som ønsker å dele livets små gleder med alle som vil høre. Jeg har lidenskap for skriving og litteratur, kreativitet i alle dens former, mote, skjønnhet, sunt kosthold og naturlige kroppsprodukter. Jeg er spesielt glad i våren, vannmelon, elefanter, tivoli og sjokolade, og har en forkjærlighet for romantiske filmer, 50/60-tallsmusikk, blomstrete kjoler, den engelske landsbygda, svensk iskrem og glade mennesker. Jeg har en svakhet for alt rosa og glitrende, neglelakker, grand prix, notisbøker og skjerf. Og elsker mine tre vakre stjerner; datteren min, ektemannen min og min lille chihuahuajente <3 Jeg liker å smile og le, og tror at en god latter virkelig forlenger livet og at glede er smittsomt:) Men først og fremst og viktigst av alt, tror jeg på Gud og Hans uforbeholdne kjærlighet til oss mennesker:)

Kategorier

Arkiv

hits