Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg om tilgivelse, for jeg tror det er så utrolig viktig i livet vårt. I tilgivelse ligger det helbredelse. Så her kommer mine tanker rundt tilgivelse, hvorfor det med tilgivelse er så viktig og hvorfor vi trenger å tilgi- både for kropp, sjel og sinn.
Å bære på utilgivelse og gammel bitterhet mot noen er faktisk ikke til nytte for noen, aller minst for deg selv. Å tviholde på utilgivelse og bitterhet mot andre kan tvert imot gjøre deg deprimert og lukket, og det vil hindre deg fra å glede deg over livet og oppnå velsignelser i livet ditt. Det vil på mange måter være en gift for deg- og for kroppen din.
Kilde Å bære på utilgivelse er som et fengsel for hele deg
Men å tilgi er ikke bare enkelt, det hender i mange tilfeller at noen sårer oss så veldig at det skaper dype sår som virkelig trenger tid på å gro. Og selv om man sier at "tiden leger alle sår", så er det ofte slik at det kan gro feil eller bli "kronisk" (for å bruke et moderne uttrykk fra legevitenskapen) dersom man ikke fjerner tornen, dvs. årsaken til såret. Og mange vet at gamle sår kan skape en evigvarende bitterhet i en, hvis man ikke får tatt "roten ved ondet", men det som ikke er fullt så kjent er at det også kan gi fysiske utslag. Man kan bli ikke bare psykisk syk, men også fysisk syk ved at det faktisk manifisterer seg som blokkeringer i kroppen- på ulike måter. Jeg skal ikke gå så nøye inn på dette, selv om det er et veldig interessant tema, for jeg har ikke alle svarene, men det er til og med gjort forskning på dette nå, og hvis du ønsker å lese mer om det, kan du for eksempel søke litt rundt på nettet om koblingen mellom kroppen og psyken. Dessuten finner du HER , HER og HER noen veldig gode og interessante videoer om emnet:)
Så hvordan går man så frem for å tilgi? Hvordan klarer man å tilgi noen når man føler at denne personen har jeg virkelig ikke lyst til å tilgi, det h*n gjorde var forferdelig, urettferdig, dumt, slemt, ondsinnet og egoistisk og jeg hadde virkelig ikke fortjent det, jeg føler meg krenket, såret, urettferdig behandlet, jeg føler at denne personen skal måtte betale for det h*n gjorde mot meg...osv.? Ser man det på denne måten, kan det virke veldig vanskelig, nesten umulig å tilgi. Man ønsker ikke å slippe denne følelsen, man føler at dersom man slipper taket i bitterheten så "vinner" den andre personen.
Sannheten (og den gode nyheten) er at det er DU som vinner. Man tror kanskje at man straffer den andre personen ved å holde bitterheten og utilgivelsen mot dem, men fakta er at denne personen ikke merker noe fra eller til, h*n føler ingen straff ved at du går og bærer på bitterhet mot dem, det vil antakeligvis ikke endre dem det minste eller endre personens oppførsel ved at du ikke tilgir dem. Men det VIL endre DEG selv hvis du klarer å tilgi dem.
Selv har jeg også blitt såret og avvist og følt meg tråkket på, som de fleste andre på et eller annet tidspunkt. Det er vanskelig å gå gjennom livet uten å møte motgang, møte noen som sier noe, som gjør noe, som tenker annerledes enn oss selv, og som får oss til å føle oss såret, misforstått, nedverdiget og avvist. Og da blir man bitter, sint, lei seg, frustrert, deprimert, osv. Og dette er en helt naturlig reaksjon når noe vi opplever som urettferdig rammer oss. Og vi skal få lov til å føle dette- til å begynne med. Man kan få lov til å gråte litt, være sint, hamre i veggen og bli frustrert. Problemet er ikke den umiddelbare reaksjonen, problemet er når vi lar bitterheten vedvare, når vi klamrer oss fast i den, lar den få en fast plass inni oss.
Og mange er ikke engang klar over at de har dette i seg, at de bærer på bitterhet, utilgivelse, kanskje til og med hat mot noen som har gjort noe mot dem. Man tenker kanskje ikke over det i det daglige, man irriterer seg kanskje ikke til vanlig, men så fort denne personens navn kommer opp, eller man tenker på noe som minner om denne personen og dens handlinger, så vil noe blusse opp i deg- noe vil ildne til og du vil kjenne noe som smerter inni deg, noe som sårer, noe som plager og irriterer...da vet du at det fortsatt er utilgivelse der.
Så hvordan går man så frem for å tilgi, når det kan virke så vanskelig? Jeg tror første steg mot å bli fri fra utilgivelse og bitterhet er å tenke etter og føle etter (og vær åpen nå og innrøm det du føler) om det er noen du fortsatt ikke har tilgitt, noe du mener er så utilgivelig at du rett og slett ikke klarer å slippe det. Tenk etter, føl etter, gjør det fortsatt veldig vondt, blir du fortsatt veldig lei deg eller veldig sint, så har du pirket borti noe... en verkebyll, et sår du trodde hadde grodd men som fortsatt verker. Og dette kan gjøre mer skade enn du tror. Den kan hindre deg psykisk, ha skapt varige men i deg, gjort deg hemmet på noen områder, gjort deg sårbar, gjort deg hissig i visse situasjoner. Og kanskje vet du ikke at det er dette såret, denne verkebyllen som har gjort deg slik, kanskje tror du at det bare er et "personlighetstrekk" å være hissig. Tro igjen, min venn!;)
Kilde Tilgi og bli fri:)
Neste steget blir så å velge å tilgi. For den gode nyheten er at det faktisk er et valg. Det kan høres rart ut. For man tenker "ja men jeg føler ikke for å tilgi denne personen, så jeg klarer det ikke". Men da skal du få vite en hemmelighet her: å tilgi er ikke en følelse, det er faktisk noe du kan velge å gjøre. Du kan velge å slippe denne følelsen. Da jeg selv oppdaget dette ble jeg glad, og bestemte meg for å tilgi alle jeg noen gang hadde følt meg såret av. Du kan velge å slippe bitterheten og utilgivelsen, gi det vekk, gi det til Gud, velg det gode. Velg å tilgi, og etterhvert vil også følelsene av tilgivelse komme. Men aller først må du velge å tilgi, du må velge tilgivelse. Og dette er ikke det samme som å si at det denne personen gjorde mot deg var helt ok, tvert imot, men det du sier er at DU velger å håndtere det på denne måten, DU velger å slippe det, DU velger den gode veien. Hvordan den andre personen har opptrådt og velger å leve livet sitt, får bli hans/hennes valg. Men DU har valgt din vei. Og det er den gode vei, for deg og ditt velvære.
Det er heller ikke dermed sagt at du nå umiddelbart vil føle tilgivelse overfor denne personen. Men du har valgt det gode, du har valgt å tilgi og dette gir Gud anledning til å jobbe i deg slik at du også etterhvert vil føle tilgivelse og fred med den personen og hendelsen.
Det kan være litt lettere å tilgi hvis man også i tillegg ser sin del i det som har skjedd. Vi har alle "en del" i det som har skjedd, som Mia Törnblom sier, vi må alle ta vår del av ansvaret for den situasjonen som oppsto. Uansett hvor urettferdig vi føler oss behandlet, så har vi tross alt latt oss bli såret, vi har kanskje ikke vært klar over det, men ingen kan såre oss uten at vi tillater det. Nå er de fleste av oss ingen is-mennesker, så vi blir påvirket av det andre sier og gjør, men det er viktig å ta sin del av ansvaret for at det som skjedde skjedde, for at en person såret oss; kanskje var vi selv litt irriterte akkurat den dagen, kanskje var vi dårlige til å kommunisere, kanskje var vi overømfindtlige eller hadde misforstått noe, osv. Jeg sier ikke at det som skjedde var din feil, antakeligvis har du en god begrunnelse for ditt sinne og utilgivelsen, og den andre personen eller personene opptrådte med all sannsynlighet helt feil. MEN du har en liten del i det- ingenting skjer uten at det er en interaksjon der, så vi bidrar alle med vårt. Og når vi har tatt ansvar for vår del, er det ikke mer vi kan gjøre. Da får vi bare gi resten til Gud, og stole på at vi nå er fri fra det som har bundet oss.
Vi kan bare velge hva vi selv ønsker å gjøre, hvordan vi selv ønsker å være, så får andre ta sine valg. Og antakeligvis har de også hatt sine problemer å stri med, siden de endte opp med å såre deg. Lykkelige og fri mennesker går ikke rundt og sårer andre med vilje. Så det kan også være lurt å ta med i betraktningen, at den personen(e) som såret deg, har antakeligvis også hatt problemer av noe slag, ellers hadde ikke vedkommende gjort det h*n gjorde.
Det er også viktig å huske på en annen ting, som er minst like viktig, og det er å tilgi seg selv. Mange bærer på bitterhet mot seg selv, for at man handlet slik og slik og opptrådte slik og slik, og holder det mot seg at man var dum, feig, slem, osv. Men det beste du kan gjøre med det er å velge å tilgi deg selv og lære av feilene dine. Det hjelper ingen at du velger å hate deg selv og bære på bitterhet mot deg selv. Tilgi deg selv, lære av dine feil, kom deg opp og fortsett videre:)
Og ingen har sagt at dette er gjort over natten, valget om å tilgi kan du gjøre nå med en gang, men å føle tilgivelse er ofte en prosess som kan ta tid, men vit at du er fri fra det som skjedde, du har valgt å gå videre, og Gud er tålmodig og gjør ting i sin tid. Du må bare være villig til å tilgi, så vil Han gjøre resten:) Litt etter litt vil du merke at du får ordnet opp i ditt indre, at ting faller på plass, at utilgivelsen minsker og forsvinner, og at du blir fri. Og siden kropp og sinn henger så tett sammen, så vil du da også forhåpentligvis på sikt bli fri fra mye av det du eventuelt måtte slite med fysisk også:)
Så gi deg selv en gave i dag, velg å tilgi, og bli fri!:)
